Teksten under gir deg forhåpentligvis en liten oversikt på hva opplevelsesorientert terapi handler om. Det blir for omfattende å få med alt i denne teksten, så ta kontakt om du har spørsmål.

 

Å arbeide opplevelsesorientert betyr at jeg som terapeut forsøker å skape situasjoner der familien, gruppa, paret og individet får nye opplevelser i forhold til de vanskeligheter de ønsker å arbeide med. Opplevelse er en upresis oversettelse av det engelske ordet experiential, som er bredere, og som mer presist betyr erfaringsmessig. Opplevelsesorientert terapi handler ikke kun om følelsesmessige opplevelser, men like viktig handler det i høy grad om å få erfaringer her og nå i terapien, og kunne si og gjøre noe annet, eller si noe på en annen måte enn det man pleier. Det er utviklende å selv kunne erfare hvordan man kan endre måten man sier tingene på, og hvordan det skaper nye reaksjoner fra andre.

​

Å få erfaringer rundt sin egen innflytelse på sin egen og de andres stemning og trivsel, er fundamentet i opplevelsesorientert familieterapi.  Denne terapiformen har røtter både i den humanistiske og den eksistensielle terapi tradisjon, og i den systemorienterte tenkningen.

​

Det er et grunnleggende kjennetegn ved opplevelsesorientert terapi, at vi jobber med relasjonene i familien, direkte og her og nå. Det betyr at vi ikke nøyer oss med å snakke om tidligere situasjoner, hvor ting har gått galt, men at de voksne inviteres til å ta den samtalen her og nå, og prøver å gjøre den ferdig, eller få nye erfaringer i samtalen med hverandre. Å arbeide med samtalen samtidig som den utspiller seg, gir mulighet til å arbeide direkte i nuet, med hvordan hver enkelt får uttrykt seg. Og deretter med hvordan det påvirker og hva det betyr for de øvrige familiemedlemmene. De optimale mulighetene til forandring og utvikling ligger ikke i å snakke OM tanker, følelser, behov og savn, som de var akkurat for litt siden eller tidligere i livet, men å uttrykke seg akkurat nå overfor den det handler om. I denne formen for terapi, stiller terapeuten seg så å si i midten, og prøver derfra å få et overblikk over hvordan alle og enhver påvirker og påvirkes av hverandre.

 

Et slikt mellommenneskelig møte kan ikke beskrives i en manual hvor metodene er lagt på forhånd. Den enkelte terapi vil derfor ta form og utspille seg forskjellig og unikt hver gang. Enhver samtale har en innholdsdel og en prosessdel. Innholdet er det vi snakker om, og prosessen er måten det snakkes om det, eller handles på.

 

I opplevelsesorientert terapi arbeider vi først og fremst med prosessene. Spennvidden er stor i de vanskelighetene familien eller paret kommer med. Det kan være alt fra dårlig stemning ved matbordet, til spisevegring hos barn eller unge. Sinne og utagering. Uansett problemets omfang vil terapeutens hovedfokus være på prosessene, på måten de forholder seg til hverandre, og til innbyrdes uenigheter, oppfattelser og intensjoner.

 

Det er som hovedregel ikke terapeutens anliggende å ha meninger om hvilke verdier eller normer som gjelder i familien eller for foreldrene. Nå det er sagt, har imidlertid mange foreldre behov for hjelp til å finne frem til hvilke verdier de ønsker å stå for hver især, og sammen som foreldre, og hvilken betydning dette har for barna og for fellesskapet i familien. Utfordringen deretter blir, hvordan de kan leve med hverandres forskjellige verdier i respekt – uten at det går på bekostning av egen integritet.

​

Mønstre utvikles i alle nære relasjoner. I starten skaper man mønstrene sammen, ofte med en inspirert følelse, som bekrefter at vi har noe spesielt sammen. Med tiden kan mønstrene bli til vaner og rutiner, og underveis kan friskheten og foranderligheten gå tapt. På den måten kan mønstrene forandre seg fra å være trygghetsskapende og vedlikeholdene, til å bli fastlåste og stagnerte. Når vaner blir til regler kan det forhindre god utvikling.